Det er kaldt om dagen. Og ganske mye snø. Og litt glatt. Ikke helt cricket-vær med andre ord. Ikke i det hele tatt. Så hvorfor kretser tankene mine stadig rundt cricket da?
Kanskje nettopp derfor. Altså nettopp på grunn av at pitchen ligger under en halvmeter med noe hvitt oppå Ekebergsletta. Nettopp fordi stumpsene, som sto alene og forlatt i treningsnettet i fjor høst, ikke vil bli funnet igjen før til våren.
"Før til våren", ja. Det høres lenge ut. "Heeeelt til våren", liksom. Men når var det seriestart igjen? Mai eller noe? 3 måneder det. Og når forsvinner snøen? Om 2 måneder circa? Eller kanskje litt før? Forhåpentligvis litt før, tenker jeg vi sier. For det er sikkert som med cricket som det er med å sykle. Bare at Bislett Ducks ikke akkurat har lært å sykle ennå, for å si det sånn... Jeg sier det igjen; seriestart i mai.
Så det er vel derfor cricket dukker opp i hodet mitt når jeg ser ut på vinterverdenen vi lever i for øyeblikket. Eller rettere sagt; mangelen på cricket dukker opp i hodet mitt. Jeg er rett og slett litt bekymret. Ikke noe uvanlig i det altså. De som kjenner meg kan bekrefte at jeg alltid finner noe å bekymre meg for. Men denne bekymringen er høyst reell. Hvordan i all verden skal Bislett Ducks være slagkraftig til mai?!
Jeg tror nøkkelen blir å godta at man ikke er spesielt slagkraftige. Ikke i mai. Ikke før sommeren. Kanskje ikke den første sesongen i det hele tatt. Skjønt, akkurat slagkraftige er kanskje det eneste vi kommer til å være. Skotter ikke på kraft i slagene.
Men så var det det å treffe da.
